Begrepet «fakta» er et upresist ord. Opprinnelig kommer begrepet fra det latinske ordet «faktum» som betyr handling, egentlig gjort, virkelig tilfelle, faktisk forhold og realitet. Med fakta mener man vanligvis stoff som skildrer kjensgjerninger. F.eks. nyhetsrapporter, reportasjer, sportssendinger, aktualitets- og opplysningsstoff. 

Den største gruppen faktastoff er utvilsomt nyhetene. Det finnes ingen uangripelig definisjon av nyhetsbegrepet. Vi har alle vår egen oppfatning av hva en nyhet er. En definisjon av hva nyhetsbegrepet er denne: 

“Bearbeidet (bit av) virkelighet(en)”.

Definisjonen over indikerer at nyhetene vi får presentert gjennom massemediene ikke er et objektivt og representativt bilde av virkeligheten, men en bearbeidet bit. En rekke medieforskere har kommet frem til at media i stadig større grad legger vekt på punktbelysning enn strukturbelysning. Det vil si at media i stadig større grad legger vekt på:

·      Det spesifikke, kortsiktige, individuelle og målbare

·      Det personorienterte og private

·      Det emosjonelle og dramatiske

I stedet for de strukturelle aspektene rundt hendelsen. Det vil si:

·      De samfunnsmessige konsekvensene

·      Det dybdeanalytiske. Det som ligger bak hendelsen. Forhistorien.

·      Det langsiktige og det som ligger over det individuelle plan.

I dette ligger det at media plukker ut en bit av hendelsen som de dramatiserer, istedenfor å se hendelsen i et større perspektiv. Hvorfor dette skjer finnes det mange forklaringer på. De viktigste årsakene ligger i at nyheten skal selge. Den må være sensasjonell, aktuell, dramatisk, lett å forstå og den må passe til mottakernes mentale forventningsskjema. Dvs. at det må være lett å identifisere seg med hendelsen.

De «beste» nyhetene er de som har et snev at katastrofe eller sensasjonspreg over seg. Sensasjoner og katastrofer som appellerer til følelsene; vekker glede eller sorg, avsky eller medfølelse, påvirker og interesserer oss i langt større grad enn hendelser som mangler disse elementene, Dette fordi slike emosjonelle nyheter er uvanlig og uventede meldinger, samtidig som de ofte har en uviss utgang. Atomulykken ved kjernekraftverket i Tsjerobyl i 1986 er et godt eksempel på en slik nyhet. Den vær både uventet, uvanlig og hadde en ukjent utgang. Vi viste ikke med sikkerhet følgene av hendelsen. Det samme kan sies om "golf krigen" og "Irak krigen".

Hendelsen må helst ha et eller flere offer for at den skal bli oppfattet som en nyhet. Ting som føles «nært», «kjent» og «aktuelt» har med andre ord størst nyhetsverdi. Hendelsene hvor mottakerne får inntrykk av å få være med på å oppleve hendelsen, føle og leve med offrene, har størst nyhetsverdi. Noe som også er grunnen til at massemedia i stadig større grad prøver å personifisere enhver hendelse.

En annen definisjon av nyhetsbegrepet er denne, som egentlig ikke er noen definisjon men en betraktningsmåte av nyhetsbegrepet:

“Det er ikke hendelsen som “skaper” nyheten”.

Det er mer nyheten som skaper hendelsen.”

Påstanden over antyder at hendelsen vi får presentert som ”nyheter” ikke nødvendigvis trenger å være den ekte eller virkelige hendelsen, men kan like godt være en konstruert hendelse som skal lage nyheten. Dette betyr ikke nødvendigvis “nyheten (historien)” er uriktig. I Bosnia - konflikten har det f.eks. blitt avslørt at flere av bildene og filklippene som er sendt ut av de store nyhetsbyråene (som kontrollerer omlag 90% av de internasjonale nyhetene) er konstruerte scener. Magre og skadede mennesker er blitt hentet ut fra sykehus og plassert bak piggtråder for at det skal se ut som de lider i en konsentrasjonsleir i filklippet som blir presentert i de vestlige mediene. Det kan godt hende at det finnes slike konsentrasjonsleire i Bosnia, men de vi har fått presentert i nyhetsmediene har ikke vært reelle. Hvorfor skjer så dette ? Svaret er åpenbart. For at en hendelse skal nå fram i den enorme informasjonsflommen som alle blir utsatt for daglig, må hendelsen være dramatisk og passe til vårt forventningsbilde. Gjør den ikke det vil den ikke fange vår interesse og engasjere oss.

Det er imidlertid ikke bare massemediene som har behov for å konstruere hendelsene for å fange publikums oppmerksomhet og interesse. Nyhetsprodusentene, dvs. de som “selger” nyheten til massemediene, må på samme måte fange massemedienes interesse for at de skal fatte interesse for saken og bringe den videre til sitt publikum. For å fange massemedienes interesse vil nyhetsprodusentene velge å legge hendelsene til rette for media. Det vil si vinkle og konstruere slik at nyheten/hendelsen passer inn i mediet begrepsapparat.

En tredje definisjon på nyhetsbegrepet er:

“Nyheter er kulturbestemte hendelser”

Denne definisjonen påpeker at alle massemedium alltid vil være uløselig knyttet til det samfunnet de er del av. Dette gjør at nyhetsbegrepet vil være  kulturbestemt. Det som er en nyhet i London, trenger ikke å være det i Oslo eller i Karasjok.

En fjerde definisjon av nyhetsbegrepet er en syntes av den tyske pressforsker Henk Prakke`s analyser;

“Det er ikke hendelsen, men avstanden i tid, kultur og geografi til hendelsen som avgjør om en hendelse er en nyhet eller ikke”

Hva som ligger i denne definisjonen av nyhetsbegrepet kan illustreres ved hjelp av denne illustrasjonen som Henk Prakke lagde i 1969.

I hvilken grad en hendelse vil bli oppfattet som en nyhet, vil bli bestemt av avstanden til hendelsen. Er avstanden kort, vil vi oppfatte hendelsen som en nyhet. Er den lang, vil vi ikke betrakte hendelsen som en nyhet. De største nyhetene er derfor de hendelsene som ligger innenfor den prikkete boksen i illustrasjonen over.

Når vi skal avgjøre nyhetsgraden til hendelsen, vil avstanden være avgjørende. Med avstand tenker vi ikke kun på den fysiske (geografiske) avstanden mellom oss og hendelsen. Vi må også ta hensyn til to andre avstandsdimensjoner; tidsfaktoren og den kulturelle avstanden. 

            Fysisk avstand (geografisk avstand)
+          Tidsfaktoren (tidsavstand)
+          Kulturforskjeller (kulturavstand)
=          Nyhethetsgrad

Tidsavstand
I nyhetsbilde har tiden en avgjørende faktor. Jo raskere vi får vite om hendelsen, desto større er nyheten. Helst vil vi vite om hendelsen i det øyeblikket den skjer. Ingenting er så gammel som gårsdagens avis. 

Hendelser som har øyeblikkelige konsekvenser, f.eks. orkaner, flom, krig, devalueringer, rentesvingninger o.l., har også større nyhetsverdi enn hendelser som har langsiktige konsekvenser, f.eks. utbredelsen av ørken, nedhugging av regnskog, forurensning o.l.

Geografisk avstand
Den fysiske avstanden mellom hendelsen og oss som mottakere, er selvfølgelig avgjørende for nyhetsgraden. Et mord i nabolaget er som regel mer interessant og har større nyhetsverdi, enn ett tilsvarende mord i Russland. 

Kulturell avstand
Med kulturell avstand mener vi i hvilken grad hendelsen virker gjenkjennende eller aktuell for mottakeren. Føler mottakeren at hendelsen er noe som kunne rammet vedkommende vil hendelsen få en større nyhetsverdi, enn hvis mottakeren betrakter hendelsen som «noe fjernt» eller «noe som ikke angår» eller «ikke kan skje meg».

Akt 1:             En konkret situasjonsbeskrivelse. Hva er problemet ?
Akt 2:             Striden om løsningen. Hva bør gjøres ?
Akt 3:             Seierherrer og tapere.  

Teknikkene media bruker for å skape engasjement og dramatikk er gamle og kjente. Ofte appellerer de mer til følelsene enn til fornuften. Media får ikke bare mottakerne til å tro på nyhetene, men også til å tro på måten de blir arrangert på.

“Innholdet i nyhetene er et kompromiss mellom ønskene til nyhetsprodusenten, -formidleren og -produsenten”

Nyhetsprodusentene har behov for massemedienes oppmerksomhet. De vil derfor legge forholdene tilrette og gjøre alt de kan for å manipulere mediene til å fatte interesse for deres sak. Nyhetsformidlerne har på sin side et behov for nyheter som selger. Det vil si nyheter som publikum ønsker å høre om, og som ikke konkurrenten allerede har presentert. Samtidig som de ikke bryter med nyhetskonsumentenes forventningsbilde. Nyhetskonsumentene på sin side ønsker sannferdige og objektive nyheter som er aktuelle og dramatiske. I følge overstående teori vil derfor nyhetene som blir presentert oss være et samspill og et kompromiss mellom forskjellige ønsker og behov til ulike interessegrupper. Hva som er en nyhet vil m.a.o. bli bestemt av samspillet mellom nyhetsprodusenten (nyhetskilden/informanten), nyhetsformidleren (massemedia) og nyhetskonsumenten (publikum).

Siden mennesket er et sosialt vesen har de behov for å skaffe seg kunnskap om verden. Vi har et mer eller mindre klart ønske om å få oversikt, å forstå tilværelsen. Men hva som er en nyhet blir ikke lenger kun bestemt av mottakerens behov, dvs. hva han opplever som viktig å vite om verden. Nyhetsstrømmen blir i dag styrt i større grad av formidlerne, og i mindre grad av nyhetsprodusentene og nyhetsmottakerne. Selv om dette er en påstand som ikke alle er enige i. Spesielt ser vi i dag en tilnærming av nyhetsstoff og underholdningbransjen. Faktastoff blir i stadig større grad popularisert og fiksjonalisert og servert på en underholdende møte, som kanskje desinformerer mer enn det opplyser.

Forskning har vist av publikum lett avviser informasjon hvis de får den presentert den på en annen måte enn gjennom de faste nyhetskanalene. De oppfatter nyhetssendingene som partisk hvis den kommer fra et medium de ikke stoler på, fordi de har en annen form enn i de kanalene som blir brukt daglig. Nyhetene må passe til mottakernes forventningsbilde.

De mest pessimistiske konkluderer med at media ikke presenterer et utvalg av virkeligheten, men at de skaper virkeligheten som skal presenteres for mottakeren. De får folk til å tro på det verdensbildet som media presenteres, og endrer dermed det verdensbildet folk selv har. Dette er imidlertid påstander som mange er uenige i.

Siden 1960 - tallet har man vært opptatt av spørsmålet om objektivitet i nyhetsformidlingen. Ordet objektivt kommer opprinnelig fra det latinske ordet objicere, og betyr det motsatte av subjektiv. Det vil si allmenngyldig, saklig og upartisk.

For å forklare hva som legges i objektivitet i media, har statsviteren Jørgen Westerståhl lagt følgende modell:

I følge Westerståhl er objektivitet i media et spørsmål om å komme med upartiske og saklige fremstillinger av en sak. Å være saklig vil si å fortelle sannheten og ikke trekke inn urelevante ting inn i presentasjonen. I likhet med sakelighetskravet, består nøytraliseringskravet av to forhold; balanse og presentasjon. Dvs. hvordan man vektlegger de ulike synspunktene i saken og hvordan de ulike synspunktene blir presentert.

Skal man presangere synspunktene til flere parter må ingen av partene favoriseres, og synspunktene i budskapet må presenteres på en så nøytral måte som mulig, for at man skal si at budskapet er upartisk. Med presentasjonsform mener vi språkvalg, ordbruk, lydbruk, effekter o.l.

Enkelte mener at nyheter og annet faktastoff kan og skal være objektivt. Andre mener at objektivitet er noe som ikke kan oppnås 100%, og de ser derfor på objektivitet som et mål man bør arbeide mot.

Årsaken til at mange hevder at media aldri kan bli 100% objektiv skyldes mange forhold. De viktigste er antagelig:

·    Medienes informasjonskilder vil aldri være 100 % objektive. Alle saker har minst to sider, mens den informasjonen journalisten får presentert fra informasjonskilden sin alltid vil være preget av den ene siden av saken. Informasjonen journalistene får presentert vil alltid være preget av informasjonskildens historie, preferansegrunnlag (holdninger og interesser), erfaringer, kunnskap og mål. Det gjør at informasjonskilden sjelden vil være nøytral.

·    Nyhetsformidlerne (media) og nyhetskonsumentene (mottakerne) vil sjelden være objektive. De aller fleste hendelser og saker er kompliserte, og det vil som regel være langt flere momenter og forhold som spiller inn, enn det massemediene har mulighet til å skrive om. Journalistene må derfor velge ut den informasjonen og de synspunktene de selv mener er relevante og viktige. Det sier seg selv at denne utvelgingen aldri kan bli helt objektiv. Journalistene og redaktørens preferansegrunnlag og mål vil alltid påvirke valg av informasjon. Det samme vil mediets ideologiske grunnlag gjøre. Når journalistene har bestemt seg for hvilken informasjon som skal presenteres, er neste oppgave å formulere disse synspunktene og presentere informasjonen på en så nøytral måte som mulig. Å presentere en hendelse på 100% objektivt grunnlag er også vanskelig. Dette fordi det er nærmest er mulig å presentere en sak, verbalt eller skriftlig, uten at fremstillingen blir preget av vedkommendes egne innstillinger og holdninger til saken. Det gjør det vanskelig å lage en objektiv fremstilling. At man samtidig må ta hensyn til mediers ideologiske grunnlag og mottakernes ønsker, behov, forventninger og preferansegrunnlag gjør det praktisk talt umulig å komme med 100% objektive fremstillinger.  

Hvordan kan massemediene gi en objektiv fremstilling av virkeligheten ?