Utviklingen av massemedia skjedde i stor grad samtidig med den industrielle revolusjonen, men det var først etter 1. verdenskrig at man på alvor begynte å bli opptatt av massemedienes påvirkningskraft.

De første teorien som ble utviklet kalles ofte teorien om "de allmektige media". Teoriene antok at mottakerne var forsvarsløse individer som passivt mottok medienes budskapet, for så å automatisk reagere på det i tråd med senderens ønsker. Man antok at mottakerne ukritisk ville overta senderens meninger hvis de ble utsatt for meningspåvirkninger gjennom mediene. Budskapet mediene presenterte ble sammenlignet med en gift som ble sprøytet inn i en blodåre. De som ble utsatt for dette, hadde små sjanser for å hindre virkningen. Som et resultat av dette fikk man en alminnelig overvurdering av massemedienes rolle, og propagandaen var født. Massiv gjentagelse av det samme budskapet ville før eller senere føre til at alle som ble utsatt for budskapet ville handle i tråd med budskapet mente forskerne på denne tiden.

Denne påvirkningsmodellen - som dominerte i mellomkrigstiden - kaller vi i dag gjerne injeksjonsmodellen eller stimulus - respons - modellen, og kan illustreres slik: