Problemet med massekommunikasjons- og medieforskning er at dette er et teorifattig felt. Frem til 1986 fantes det ikke noen høyere utdanning (hovedfag) i mediekunnskap i Norge. De som har drevet med medieforskning har derfor som regel hatt sitt utgangspunkt i et annet fagområde. Konsekvensen av denne faglige spredningen har i følge Schwebs og Østby (1995) ikke blitt utnyttet særlig effektivt. De sier at "tendensen har vært at forskerne med samme faglige bakgrunn helst har holdt seg til forskning om samme medium og samme ledd i kommunikasjonsprosessen. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt. Presseforskningen har vært historisk og statsvitenskaplig orientert, og forskningen har konsentrert seg om hver enkelt mediebedrift og ikke minst forholdet mellom mediet og det politiske systemet. Radio- og fjernsynsforskning har vært konsentrert om mottakersiden. Feltet har vært dominert av sosiologer og pedagoger. I den grad de har vært opptatt av innholdet, har det vært ofte snakk om brede kartlegginger (hvor mange timer nyheter, sport osv.) eller visse typer program. Film- og litteraturforskning har vært konsentrert om analyser av enkeltstående budskap, og da gjerne de spesielt kunstnerlig høgverdige bøkerne og filmene. I Norge har det vært forsket relativt lite på ukepressen. Når det gjelder den religiøse pressen og fagpressen har det vært drevet særs lite forskning" . Det finnes derfor belegg for påstanden om at medieforskningen frem til 1990 - årene har vært svært oppsplittet og fragmentert.

Når man skal studere massemediene vil valg av perspektiv spille en avgjørende betydning, da valg av ståsted vil prege "virkeligheten" man ser. De ulike "brillene" vi kan velge å studere mediene ut i fra kan grovsorteres i to kategorier:

1. Teoretiske perspektiv 

2. Praktiske perspektiv