Det siste teknologiske paradigmeskiftet som har påvirket mediemarkedet er overgangen fra bruk av analoge til digitale signaler. Forskjellen mellom signaltypene kan forenklet forklares slik; Mens de analoge mediekanalene baserer seg på å overføre signalene (budskapet) til mottakerne i den form signalene foreligger, baserer de digitale mediekanalene seg på å gjøre om signalene (lyden, teksten, bildene, filmen osv) til tallkoder før signalene spres (distribueres og presenteres) til mottakerne. 

Figur - Prinsippet for overføring av digitale signaler

I media omtales Internett ofte som en «ny» kommunikasjonskanal. Men Internett er ikke noe ny kommunikasjonskanal. Kommunikasjonskanalen har eksistert helt siden slutten av 1960-tallet. Det nye er at kommunikasjonskanalen de senere årene har blitt allment tilgjengelig.

Det globale nettverket som i dag omtales som Internett, har sine røtter i den kalde krigen. På slutten av 1960-tallet fryktet de amerikanske myndighetene et atomangrep fra Sovjetunionen. For å kunne kommunisere med hverandre selv om flere strategiske knutepunkt i kommunikasjonsnettet ble bombet, utviklet de datanettverket ARPAnet. Et pakkesvits nettverk som først og fremst var laget som et sikkert kommunikasjonssystem mellom regjeringsorganer, militæret og forsvarsindustrien i tilfelle krig. Navnet pakkesvitsnettverk fikk nettet fordi det fungerte slik at alle data som skulle sendes over nettet ble fordelt i «pakker» som valgte individuelle ruter på vei til mottakeren. Ble et knutepunkt ødelagt, ville dataene simpelthen velge en annen vei til mottakeren. Derfor navnet ”pakkesvits” nettverk. I likhet med dagens Internett, bygde dette «bombesikre» nettet på TCP/IP-protokollen (Transfer Control Protocol/Internet Protocol) og «routere» for å styre datatrafikken over nettet. Norge ble knyttet til ARPAnet i 1972.

Mange oppdaget fort at dette nettverket kunne brukes til langt mer samfunnsnyttige formål enn utveksling av militære meldinger. Stadig flere ikke-militære institusjoner fikk derfor etter hvert tilgang til ulike tjenester som for eksempel elektronisk post og filoverføring på nettverket. På 1970-tallet begynte også universiteter og akademiske institusjoner å koble seg til dette nettet for å utveksle informasjon om forskning.

I 1972 ble det lansert en såkalt protokoll med navnet Telnet for å gjøre det enklere å koble seg til en annen datamaskin, og året etter kom File Transfer Protocol (FTP) som plutselig gjorde overføring av informasjon mellom forskjellige datamaskiner langt enklere enn tidligere. Etter at man på slutten av 1970-tallet ble enige om å bruke TCP/IP som den gjeldende protokollen for hele ARPAnettet, samtidig som man fikk USERNET News på begynnelsen av 1980 tallet, økt populariteten og trafikken på nettet kraftig.

På grunn av den stadig økende trafikken på nettet, bestemte man seg i 1983 for å skille ut den militære delen av ARPAnettet som MILNET, og la den sivile delen av ARPANET få navnet Internett. ARPANET ble formelt nedlagt i 1989. Internett var lenge forbeholdt forsknings- og utdanningsmiljøene, men behovet for investeringer i bedre infrastruktur gjorde at man etter hvert valgte å åpne nettet for kommersiell trafikk i 1991.

Selv om Internett i dag utgjør den teknologisk plattformen for e-handel, er Internett mer enn en teknologi. Internett er like mye et forretningskonsept. Den generelle betegnelsen ”informasjons- og kommunikasjons- teknologi” (IKT) dekker alle teknologier for innsamling, lagring, behandling og spredning av informasjon i multimedia form, dvs. som data, tekst, bilde, lyd og film.

Leif B Methlie sier at konvergering av ulike teknologier for behandling av informasjon mot en digital teknologi, IKT, fører til at vi må endre vår oppfatning av teknologiens mulige anvendelsesområde. Datateknologien har tradisjonelt vært oppfattet som en produksjonsteknologi, en teknologi som gjennom stordriftsfordeler effektiviserer produksjonsprosesser og reduserer enhetskostnader. Men Internett er like mye en formidlingsteknologi som tilbyr nye distribusjonskanaler, nye markedsføringsformer og nye salgsformer til næringslivet. De klassiske bedriftsfunksjonene vil bestå, men utformingen – forretningslogikken – vil endres. Nye kunderelasjoner og kundeverdier skapes gjennom disse nettverkene og nye aktører trer inn i verdiskapningen.

Samhandlingen mellom leverandør og kunde bestemmes av egenskapene i infrastrukturen og i kontekst. Et elektronisk nettverk som Internett er en interaktiv, multimedia formidlingskanal hvor selger og kjøper kommuniserer online. Selger kan tilby sine varer og kjøpere kan etterspørre produkter og tjenester. Kanalens egenskaper gjør det altså mulig for begge parter å annonsere sine tilbud og ønsker – den er toveis interaktiv. Dette gjør det også enkelt for konsumenten å gi leverandøren tilbakemeldinger om egenskaper ved produktet eller tjenesten.

På grunn av kanalens høye kommunikasjonskapasitet kan leverandøren bygge inn tilleggstjenester, eksempelvis varslingstjenester, opplæringsprogrammer og bruksveiledninger, og produkter og tjenester kan skreddersys kundens behov basert på de bedre kommunikasjonsmulighetene.

Internett gjør det også mulig å skape puch- og pull- kommunikasjon. ”Pull” innebærer at kjøper søker på nettet etter produkter og tjenester. På grunn av de søkemulighetene som ligger i Internett, er det antatt at søkekostnadene vil gå ned og at søkingen etter flere kjøpealternativer vil øke. Dette skaper større pristransparens. Konkurransen vil øke og føre til lavere priser eller økt prisdifferensiering. ”Puch” – teknologien er et virkemiddel for leverandøren til å øke kundeverdien i produktene. Her kan leverandøren varsle (”puche”) ut informasjonen til kunden hver gang dataverdiene i ønsket informasjon skifter. For eksempel kan aksjekursen i en portefølje oversendes kunden hver gang kursene passerer avtalte terskler.