Etter at vi har valg signifikansnivå må vi velge "metode". De to vanligste metodene tar begge utgangspunkt i ordningsobservatorne og er:

• Beregning av et konfidensintervall som er i tråd med signifikanskravet
• Direkte hypoteseprøving

Den vanligste metoden er å lage det som kalles på fagspråket for et 1-2 konfidensintervall. I dette til fellet et konfidensintervall for gjennomsnittet som holder et konfidensnivå i tråd med signifikanskrav. Ligger nullhypotesens verdi innenfor dette konfidensintervallet kan den ikke forkastes (falsifiseres), og nullhypotesen beholdes som en mulig forklaring. At nullhypotesen ikke kan forkastes betyr ikke at den er sann, bare at den kan være sann.

I stedenfor å beregne konfidensintervallet kan vi foreta det som kalles en direkte hypoteseprøving. Direkte hypoteseprøving går ut på å teste om verdien i nullhypotesen kan være sann direkte, uten å gå veien om å lage et konfidensitervall. Ved direkte hypoteseprøving ordner vi utvalget stigende, beregner vi kritisk verdi (C-verdi) og teller hvor mange verdier som er lavere enn verdien angitt i nullhypotesendenne (T-verdi). Har vi funnet en kritisk verdi på f.eks. C =3, mens hele fem verdier i stikkprøven er lavere enn T-verdien, kan vi forkaste nullhypotesen direkte uten å beregne konfidensintervallet.

F. Wenstrøp (1994) har lagd en generell metode for direkte hypoteseprøving. Metoden består av følgende 7 - trinn:

• Velg testmetode
• Formuler nullhypotesen
• Formuler alternativet (hjelpehypotesen)
• Bestem signifikansnivået
• Finn kritisk verdi og forkastningsområde
• Beregn testobservatorverdien ved hjelp av dataene
• Formuler konklusjonen: Hvis testobservatorverdien ligger i forkastnings-området, forkastes nullhypotesen til fordel for alternativet. Hvis testobservator-verdien ligger utenfor forkastningsområdet, beholdes nullhypotesen.

Testobservatoren er den verdien man beregner på grunnlag av observasjonene for å belyse nullhypotesens holdbarhet. Forkastningsområdet er det området som testobservatoren må fall i for at du skal forkaste nullhypoten. For de fleste tester er forkastningsområdet alle verdier som er mindre enn kritisk verdi (F.Wenstrøp -94).

Det finnes er rekke metoder som kan brukes for å teste nullhypotesens holdbarhet. Felles for dem alle er at dem på en eller annen måte prøver å beregne sannsynligheten for at den er sann. Hvis det er større sannsynlighet at hjelpehypotesen er sann, forkastes nullhypotesen til fordel for hjelpehypotesen. Dvs. det oppstilte alternativet.