Observasjonsmetoden blir som regel brukt når man ønsker å kartlegge atferd. Årsaken til dette ligger i at mange forskere mener at vi får mer pålitelige atferdsdata gjennom observasjoner, enn ved å foreta intervjuer. Dette fordi observasjoner ikke stiller krav til undersøkelsesenhetenes hukommelse eller samarbeidsvilje.

Metoden er fleksibel og er egnet til å skaffe en helhetsforståelse av fenomenet, men er i sin alminnelighet lite brukt da det er dyrt å gjennomføre observasjoner, samtidig som det er tidkrevende og vanskelig å dokumentere resultatene (ved unntak av rene tellinger o.l.). At metoden krever at forskeren har grundig innsikt i både problemstillingen og bruk av observasjoner som forskningsmetode gjør dessuten at det er få som mestrer teknikken fullt ut.

En av de største fordelene ved observasjonsmetoden er imidlertid at metoden gjør det mulig å studere utvalgsenhetene i sine naturlige omgivelser. Metoden gir også observatøren anledning til å selv bestemme hva og hvem som skal studeres. Det eneste frafallet man får ved bruk av denne metoden, er det observatøren ikke rekker å registrere. Det finnes mange måter å foreta en observasjon på. De vanligste observasjonsformene kan sammenfattes i følgende modell:

Siden de fleste observasjonene er av kvalitativ art, nøyer vi oss med å komme med ett par eksempel på kvantitative observasjonsmetoder: