Dagens forskningparadigmer og forskningspraksis har sitt utgangspunkt i ett av følgende tre grunnleggende forskjellige forskningsperspektiv (måter å se virkeligheten på).

Forskjellen mellom perspektivene kan sammenfattes slik:

Virkeligheten = Summen av delene

Det analytiske perspektiv er ren positivisme, og går i følge den kjente vitenskapsteoretikeren Karl Popper (1981) ut på å;

"undersøke om empiriske observasjoner avviker fra uttrykte ideer og teorier."

Perspektivets utgangspunktet er at det finnes en absolutt sannhet, og at den bare ligger der ute å venter på å bli oppdaget. Ved bruk av teorier og ideer (hypoteser) prøver man å samle inn empiri ved hjelp av stikkprøver som kan verifisere eller falsifisere ved hjelp av statistisk inferens. Et begrep som av F. Wenstrøp (1994) blir definert som en: "forklaring på hvilke slutninger vi kan trekke om ukjente populasjonsparametre på bakgrunn av en stikkprøve."

Innenfor dette perspektivet skiller vi vanligvis mellom å studere problemet i et makro eller et mikro perspektiv.

Velges et mikroperspektiv vil individet, grupper og/eller ett eller noen få foretak stå i sentrum for oppmerksomheten, mens strukturelle forhold gjerne blir gjenstand for oppmerksomheten i et makroperspektiv. Likeledes er det innenfor perspektivet vanlig å sette tilstandsperspektivet opp mot livsløpsperspektivet. Forskjellen kan forklares slik: I et tilstandsperspektiv analyseres problemstillingen ut fra en "her og nå" - situasjon (synkron analyse), mens livsløpsperspektivet ser på utviklingen over tid gjennom en diakron analyse.

Aktørperspektivet er den strake motsetning av det analytiske perspektiv, og er basert på en ren humanistisk vitenskapsforståelse. Virkeligheten ses her på som en sosial konstruksjon og manifestasjon av menneskelig intensjonalitet. Dvs. som en virkelighet som ikke lar seg objektivisere eller kvantifisere i målbare tallstørrelser, men som må forståes på bakgrunn av undersøkelsesenhetenes subjektive meninger.

HELHETEN = STRUKTURER AV MENING

Aktørperspektivets ontologi er at undersøkelsesenhetenes virkelighetsoppfatning er flertydig og at den omtolkes fortløpende, avhengig av hvilken situasjon de befinner seg i. Virkelighetsoppfatningen deres må derfor forståes på bakgrunn av det kontinuerlige vekselspillet som foregår mellom deres egne opplevelser og den samlede opplevelse strukturen de har tilegnet seg gjennom samvær med andre over tid (sosialiseringsprosessen).

Aktørsynet er ikke opptatt av hvordan virkeligheten ser ut, men av de prosesser som har skapt den og stadig forandrer den. Målet er ikke å komme frem til beviselige sannheter, men en diagnose som kan øke aktørenes selvforståelse og dermed være til hjelp i aktørenes fremtidige handlinger. Perspektivet brukes derfor når vi ønsker å forstå et individ. Dette ved at vi prøver å sette oss inn i undersøkelsesenhetens verden (se virkeligheten med undersøkelsesenhetens øyne).