Hva er viten ? Når har jeg rett til å si "Jeg vet", spør Platon. La oss tenke oss følgende replikkveksling: Når har jeg rett til å si "Jeg vet", spør Platon. La oss tenke oss følgende replikkveksling:

Replikkvekslingen viser at vi kan skille mellom å vite  og å anta. Hva går skillet ut på, spør Platon. Er viten sanere enn antagelse? Ikke nødvendigvis. Klokken er over sju, viser det seg. Den som har en riktig antagelse, har sannheten like fullt som den som vet. Hva er så forskjellen på viten og riktig antagelse? Hva man vet, sier Platon, må man kunne begrunne det man påstår. Den som hevder å ha viten, må kunne si hvordan han vet det. Dvs. at han må kunne legge frem grunnene sine. Den som derimot bare har riktig antagelse, kan ikke forklare hvorfor det han hevder er sant (Stigen -83).

Rent praktisk vil den som bare antar, greie seg like godt som den som vet, bare antagelsene er riktige. Men fordi en antagelse ikke kan underbygges med grunner, kan den heller ikke læres videre på samme måte som viten. Den som bare har riktig antagelse, er ute av stand til å forklare hvorfor han mener som han gjør, og han kan derfor ikke få andre til å forstå hvorfor de antagelser han har, skulle være de riktige. Det er dette som gjør viten mer verdifull enn andre former for kunnskap, sier Platon (Stigen-83). Aristoteles var elev av Platon, men var på dette punktet ikke helt enig med Platons betraktninger omkring viten og vitenskap.

"Kjennskap til årsaker", sier Aristoteles, "er nøkkelen til viten og vitenskap". Viten består i å kunne angi årsakene til et saksforhold eller en prosess. Og jo flere slags årsaker man kan trekke inn, desto større innsikt får man i det som skal forklares. Virkeligheten består av ting (substans), sier Aristoteles, og forklarer hva han mener med "en ting" ved å stille spørsmålet (Stigen -83): sier Aristoteles, "er nøkkelen til viten og vitenskap". Viten består i å kunne angi årsakene til et saksforhold eller en prosess. Og jo flere slags årsaker man kan trekke inn, desto større innsikt får man i det som skal forklares. Virkeligheten består av ting (substans), sier Aristoteles, og forklarer hva han mener med "en ting" ved å stille spørsmålet (Stigen -83):

Et menneske, en hest, en eik, et hus eksisterer for seg selv, mens menneskets klokskap, hestens brunfarge, eikas høyde og husets størrelse ikke kan eksistere med mindre det først finnes et menneske, en hest, en eik eller et hus. Det første kaller han ting (substans), det andre er egenskaper eller forhold ved tingene (attributter). Aristoteles hevdet derfor at attributtene ikke kan eksistere før vi har en substans. En egenskap kan med andre ord ikke eksistere i seg selv, men må alltid eksistere i noe annet. Det som først og fremst eksisterer, som virkelighetens bestanddeler, er derfor enkelttingene. Aristoteles mente ikke dermed å hevde at en ting kan eksistere uten å ha egenskaper eller uten å stå i et visst forhold til andre ting (Stigen-83).

Viten og forståelse er karakteristisk for mennesket, og bare for mennesket. Men også tenkningen er særpreget for mennesket. Med tenking mener Aristoteles da bruk av begreper eller abstraksjoner. Tenking er noe annet enn både forståelse og viten. Forståelse   er den umiddelbare, allmenne begripelse av hva som er felles ved en rekke enkelttilfeller av samme art. Viten  er innsikt i hva som kan bevises ut fra slike forståelse. Tenkingen er selve den bevissthetsprosess, det resonnement eller den argumentasjon som fører fra den ene tanke til den andre (Stigen -83).

Hvordan viten oppstår fra sansingen forklarer Aristoteles slik:

Sansene menneskene er født med bruker vi til å oppfatte de sanseinnstrykkene som omgir oss. Noen av disse sanseinntrykkene vil vi i ettertiden huske. Dette kaller Aristoteles for hukommelse   eller minne. Forekommer minnene ofte om den samme tingen dannes det man kan kalle erfaring, og fra erfaringen dannes så kunnskapen   og viten. Prosessen fra sansing til viten kan i følge Stigen (1983) fremstilles slik:

Den siste overgangen, fra erfaring til viten, er avgjørende, for denne markerer forskjellen mellom det å ha kjennskap til mange enkelttilfeller som ligner hverandre, og det å forstå hva som er felles og allment i alle disse tilfellene. En overgang som skjer ved at vi foretar ulike abstraksjoner av erfaringene for å danner oss allmenne begreper.