Hva er forskjellen mellom den lineære- og de tegnorienterte kommunikasjonsmodellene?

Forskjellen kan forklares slik: Mens den linære modellen ser på kommunikasjonen som en prosess, hvor målet er å overføre et budskap fra en sender til en mottaker, er den tegnorienterte modellen først og fremst opptatt av å vise på hvilken måte meningen oppstår og hvordan tegnene får et meningsfullt innhold.

I stedet for å ta utgangspunkt i senderen og senderens intensjoner, har tegnmodellen fundamentet sitt i tegnene, og det tegnene refererer til. Meningen og tegntolkningen er her et resultat av forholdet mellom tegnene og mottakeren.

Kommunikasjon kan ut i fra tegnmodellen oppfattes som:

Mortensen, Poulsen og Stigel (1990) har lagd følgende illustrasjon som viser de viktigste forholdene i tegnmodellen.

Siden tegnmodellen over vil synliggjøre samspillet mellom avsender og mottaker og mellom sender/mottaker og tegn som skaper mening, er sender og mottaker plassert samme sted.

Et problem i denne sammenheng er at den tegnorienterte kommunikasjonsmodellen kan "leses" eller "forståes" på flere måter. Litteraturforskeren Atle Kittang (1976) skiller mellom:

• Sympatisk forståelse. En sympatisk lesing av tegnene forutsetter at tegnene er bærere av et budskap fra en sender til en mottaker. Avlesningen av tegnene skjer på forfatterens premisser, mottakeren prøver på en måte å "identifisere" seg med senderen og leser derfor teksten intensjonelt. Dvs. etter formålet til senderen.
• Objektiverende forståelse. Med en objektiverende lesemåte blir oppmerksomheten flyttet fra senderen til tegnene (budskapet/signalene). Tegnene får "objektstatus" og blir dermed et selvstendig produkt som er uavhengig av omgivelsene. Tegnene er ikke lenger primært et produkt av en menneskelig handling, som er en isolert estetisk gjenstand som skal "oppleves" av leseren. Framdeles er grunnlaget en lineær modell, men tyngdepunktet er flyttet fra senderen til budskapet.
• Symptomal forståelse. Den symptomale eller kritiske lesemåten bryter med den linære modellen. Tegnene blir ikke oppfattet som en enkel tale, men et tett vev av forestillingsmønstre. Leseren vil oppfatte hva senderen sier, men i tillegg vil han prøve å fange opp andre signaler, som ligg under og ved siden av de offisielle signalene fra senderen.

All kommunikasjon forutsetter at sender og mottaker har et felles språk. Språk inkluderer i denne sammenheng alle former for tegn eller "fornuftige" signal som en mottaker fanger opp fra senderen, samt alle de reglene som tegnene må ordnes etter for at de skal kunne tolkes som meningsfulle. Et språk kan derfor defineres som et system av tegn.

De tegnorienterte kommunikasjonsmodellenes utgangspunkt er at kommunikasjon er en prosess som går ut på å kode og dekode tegn.

Det finnes ingen isolerte tegn. Alle tegn refererer til noe. Ordet "hus" er f.eks. et tegn som består av en ytre - tre bokstaver som settes sammen i en viss rekkefølge for å gi noen mening. Tegnet "hus" gir leseren visse assosiasjoner, og gjør at vedkommende begynner å tenke på en konkret bygning når han eller hun ser tegnet "hus". Tegnet "hus" har imidlertid ingen mening for en engelskmann, da han benytter seg av et annet språk enn nordmenn. For at tegnet skal ha noen mening for en engelskmann må vi bytte ut tegnet "hus" med "house". Tegnene "hus" og "house" har samme mening, men representerer to forskjellige språk. Ut i fra dette kan vi trekke den konklusjon at det ikke nødvendigvis trenger å være noen sammenheng mellom tegnets ytre form og innhold.

Forholdet mellom tegnets ytre form og innhold vil alltid variere i stor grad etter hvilket tegnsystem som brukes. Bilde- og kroppsspråket er f.eks. nærmest et universalt språk. Dvs. at den ytre formen alltid vil ha det samme innholdet, uansett hvor i verden vi befinner oss.

De færreste tegn gir noen mening i seg selv. For at tegnene skal gi noen mening må de som regel settes i et visst system. Ved å sette sammen de tre tegnene H, U og S for vi et meningsfullt tegn - HUS - som vi kan for så ved å tolke det. For at tegnene skal ha noen funksjon må de derfor kodes. Ulike koder gir ulike meninger. Ved å legge til bokstaven K til tegnkombinasjonen HUS, får vi en ny kode - HUSK - som gir en helt annen mening enn den første tegnkombinasjonen.

En kode kan derfor defineres som:

Kodene styrer forholdet mellom innhold og uttrykk, og avgjør hvordan tegnene skal kombineres. Kodene er som regel ikke universelle, men sosialt bestemt. Dvs. at det kreves at man lærer seg kodespråket før det er mulig å meste dem. Dette faktum gjør "språket" til en av de viktigste delene av enhver kultur, da kulturbegrepet kan oppfattes som summen av samfunnets tegn og koder. Kulturen utgjør med andre ord det rommet hvor tegnene og kodene eksisterer. Forenklet kan vi derfor si;

Dette kan illustreres slik:

Kodenes konsistens og styrke varierer også ettersom hvilket kodespråk vi snakker om. Snakker vi om tallkoder eller skriftskoder er reglene som regel klare. Matematiske utregninger (koder) er rette eller gale, det samme er skriftskodene. Koden "hus" kan kun skrives på en måte. Billedspråket og kroppsspråkets regler er ikke like klare.

Perices tegnteori
Grunnleggerne av tegnvitenskapen er først og fremst:

• Charles Sanders Perice (1839 - 1914)
• Ferdinand de Saussure ( 1857 - 1913)

Soussures tok utgangspunkt i språkvitenskapen, og hans interesseområde var tegnene i verbalspråket. Perice var filosof og tok et bredere utgangspunkt. Han var opptatt av den menneskelige bevissthetsproduksjon, og utviklet et system for klassifisering av tegn på generell basis. Perice mente at det grovt sett finnes tre tegnkategorier:

1. Ikoniske tegn er tegn som ligner objekter, hvor man kan se en viss likhet mellom tegnet og det objektet tegnet viser til. F.eks. trafikkskilt, kart, tegninger o.l.
2. Indekstegn er tegn hvor det er et nærhetsforhold eller årsakssammenheng mellom tegnet og objektet. Røyk, feber, piller, fotspor i snø er indikasjoner på et objekt. (Dektektivromaner bygger som kjent på slike tegn).
3. Symbol er tegn der det ikke finnes likheter eller andre direkte sammenhenger mellom tegn og objekt. Symbolet er knyttet sammen med objektet via en konvensjon. Relasjonene mellom tegnet og objektet er her vilkårlig og umotivert. Tale, ord og tall er gode eksempler på symboler

Som vi allerede har vært inne på flere ganger står tegnet for noe annet enn seg selv, tegnet betyr noe. Tegnet representerer en gjenstand i den "virkelige" verden via en ide, forestilling eller relasjon. Peirces mener at det eksisterer et trekantforhold mellom tegnet, brukeren og den ytre virkeligheten. Dette kan i følge Peirces illustreres slik:

• Tegn vil her si "noe som står for noe annet".
• Interpretant er den opplevelsen tegnet skaper i hjernen til mottakeren. Det er en mental forestilling som er skapt av tegnet og av den erfaringen mottakeren har med objektet.
• Objekt er den gjenstanden som tegnet står for. Den ytre virkeligheten.

I praksis er det imidlertid ofte vanskelig å bruke denne inndelingen. Hva er et bilde ? Et ikonisk tegn (en avbildning) eller en fysisk indikasjon på noe som har eksistert i virkeligheten, dvs. et indekstegn ?

Et trekk ved de moderne massemediene er at de bruker flere tegnsystemer samtidig. Avissiden er f.eks. bygd opp av både tekst og bilde - med variantene; tittel, ingress, brødtekst, foto, tegning, grafikk og undertitler. Radioen sender både tale og musikk, mens fjernsynet bruker et stort utvalg av visuelle og audioelle tegn.