Teologiske teorier kjennetegnes ved at de ser på selve begrunnelsesmåten og ser bort fra innbyrdes forskjeller. Det gode bestemmes det riktige. Det riktige er primært et middel til det gode. Det gode har en egenverdi og søkes derfor for sin egen skyld.

Moralens primære funksjon er å fremme det gode, men mange teorier er her diffuse på hva som er å betrakte som ”det gode”. Mens klassiske teleologiske teorier har klare innholdsmessige beskrivelser av det kode, har moderne teleologiske teorier mer innholdsfattig og formal beskrivelse av det gode.

1. Klassisk utilitarisme (nytteetikk)

Ordet ”utilitarisme” betyr ”nytte”. Utilitarisme kalles derfor ”nytteetikk”, og er en resultat -orientert og konsekvensialistisk etisk teori. Den er universalistisk (ikke egoistisk), og kjennetegnes av at kun handlinger som frembringer egenverdi (lykke) er av etisk verdi.

I utilitarismen er utgangspunktet at alle våre handlinger utføres for å oppnå et formål. Formålet, det høyeste gode, er i utilitarismen lykke. For å avgjør hvilke handlinger som er de riktige, legges  utilitarismens grunnprinsipp til grunn.

Utilitarismens grunnprinsipp er:

”en handling er objektivt sett riktig hvis den frembringer en større mengde lykke enn aktuelle alternativer, tatt hensyn til alle berørte parter”.

En handling er riktig i den grad den fremmer lykke eller velferd, uriktig i den grad den gjør det motsatte; fremmer ulykke, smerte, fravær av lykke, alle berørte parter tatt i betraktning. Siden man må ta hensyn til alle berørte parter, forutsetter utilitarismenat at alle klarer å vurdere sine handlinger som:

”Upartiske observatører, desinteressert og velvillig” (dvs. at man er i stand til å sette seg inn i sinnstilstanden til alle som berøres av handlingen, og maksimere lykke eller velferd på en upartisk måte)

Aristoteles likhetsprinsipp gjelder i utilitarismen i såvel vurderingen av den etiske verdi som ”alle berørte parter tatt i betraktning”.

Likhetsprinsippet:

”Like tilfeller (inkl. personer) bør behandles likt”

Det som er forbudt for en person kan ikke være tillatt for en annen, under ellers like omstendigheter.

For å avgjøre hva som maksimerer lykke eller velferd for alle berørte parter, stiller utilitaristen seg selv følgende veiledende spørsmål:

1.      Hvilke aktuelle alternativer (handlingsalternativer) finnes ?

2.      Hvilke konsekvenser har de aktuelle handlingene (hvor stor blir lykken, trivselen, velferden til de berørte parter (De som påvirker likt, vurderes likt) ?)

3.      Hvilket av alternativene gir i sum de beste konsekvensene, alle berørte parter tatt i betraktning.

Klassisk utilitarismen er en monistisk etisk teori. Velgjørenhetsprinsippet er det eneste kriterium for å avgjøre om en handling er moralsk riktig eller ikke.

Utilitarismens velgjørenhetsprinsipp:

”maksimere lykke eller velferd for alle berørte parter”

Styrken i dette monistiske grunnprinsippet (lyst/smerte) kan kvantifiseres i; intensitet, varighet og mengde.

Benyttes velgjørenhetsprinsippet direkte på våre handlinger taler vi om handlings -utilitarisme. Man ser utelukkende på konsekvensene handlingen medfører. Benyttes prisnippet indirekte på handlingene våre, har vi å gjøre med regelutilitarisme. Dvs. at vi ikke vurderer handlingen, men våre etiske normer og regler. Innenfor regelutilitarismen ser man ikke på konsekvensene til enkelthandlingene, men stiller seg istedenfor følgende spørsmål for å avgjøre i hvilken grad handlingen oppfyller velgjørhetsprinsippets krav:

” Hvilke konsekvenser ville følge om regelen (normen, reglene, handlingene) ble allment fulgt ?”

Utilitarismen er ikke problemfri. Ettersom man her kun er opptatt av fremtidens konsekvenser, ikke hva som allerede har skjedd (fortiden). I praksis betyr dette; det at jeg i fortiden har avgitt et løfte kan i seg selv ikke tilegges noen vekt. Det er konsekvensene i fremtiden som teller, og bare de. Poenget med utilitarismen er imidlertid ikke å teste etablert moral, men å fungere som et korrektiv til den etablerte moral.

Våre etablerte intuisjoner (etablert moral) er i utgangspunktet å betrakte som fordommer. De er ofte ikke begrunnet på noen annen måte enn at vi føler sterkt at noe er riktig eller galt, uten at vi egentlig kan forklare hvorfor en handling er uriktig eller riktig. Vi trenger derfor et korrektiv til de etablerte holdninger og praksiser, hevder utilitaristene.

2. Subjektiv og objektiv konsekvensialisme (utilitarisme)

Innenfor utilitarismen skiller vi mellom subjektiv og objektiv konsekvensialisme.

Objektiv konsekvensialisme  =  Det er konsekvensene (utfallet) av den utførte handlingen

som skal legges til grunn for vurderingen av handlingens riktighet.

Subjektiv konsekvensialisme  =           Det er intensjonen bak handlingen som er avgjørende for

vurderingen av handlingens riktighet.

I de fleste situasjoner vil det være samsvar mellom handlings- og regelutilitarisme, men i en del viktige situasjoner vil de to teoriene skille lag. Hvorfor er det f.eks. galt å stjele av lasset selv når ingen merker noe og en selv har en viss glede av det ?

Objektiv konsekvensialisme

En handlings objektive riktighet avhenger av handlingens faktiske utfall. Dette vil si at handlingens objektive riktighet først viser seg etter at handlingen er utført og konsekvensene viser seg. Her vil f.eks. følgende situasjon være uriktig.

A er en tilfeldig forbipasserende som ser en person B som holder på å drukne. A redder B. B viser seg imidlertid å være en farlig terrorist som allerede har mange liv på samvittigheten, og, som takke være A sin redningsdåd, lykkes i å forårsake en stor mengde skade og ulykke.

Selv om det A gjorde er objektivt sett uriktig, betyr dette ikke at det A gjorde er kritikk- eller kladerverdig. Kritikk er utalitaristisk sett kun riktig i den grad den frembringer en større mengde lykke enn aktuelle alternativer – f.eks. å rose eller tie stille. Å kritisere A i dette tilfelle ville være å svekke hans disposisjoner til å gjenta handlingen i lignende situasjoner.

Subjektiv konsekvensialisme

Et alternativt kriterium på ”riktig handling” er de forventede konsekvensene. Konsekvenser som vedkommende med rimelighet eller fornuftigvis kunne forvente. Her er en handling riktig hvis man tenkte på den riktige måten, dvs. valgte den handlingen som med størst sannsynlighet ville føre til de beste konsekvensene. På denne måten unngår man at handlingene blir uriktige på grunn av tilfeldigheter.

3. Handlingsutilitarisme

Handlingsutilitarisme kalles også direkte utilitarisme, da velgjørighetsprinsippet benyttes direkte på enkelthandlingenes konsekvenser.

4. Regelutilitarisme

Regelutilitarismen tar ikke utgangspunkt i enkelthandlingene, men stiller seg spørsmålet om hva som ville skje vil regelen/handlingen ble allment fulgt.

Ofte kritiseres regelutilitarismen for å blande sammen det hensiktsmessige og det moralske, en slags ”målet – helliger – middelet – tenkning”. Det er ikke bare tillatt, men også en plikt å lyve og bedra i situasjoner hvor slike handlinger maksimerer lykke bedre enn alternativene. En annen innvending er at ingen er i stand til å beregne de forvente de forbentede konsekvensene av hver enkelt handling de er i ferd med å foreta.

Innvendingene kan tilbakevises ved å vise til at nytteprinsippet bør anvendes på regler og sekundært på enkelthandlinger. En handling er riktig hvis den er i overrensstemmelse med en moralsk norm, og uriktig hvis den bryter med normen. Hvis ingen moralsk norm er involvert, kan handlingen ikke vurderes etter moralske kriterier.

Moralske normer begrunnes ved utilitarismens grunnsprinsipp, som er det øverste av tre vurderingsnivåer:

1.      Det utilitaristiske grunnprinsipp

2.      Normer eller ”sekundære prinsipper”

3.      Handlinger

Universell preskriptivisme

Regelutilitaristenes tolkning av likhetsprinsippet og de moralske normene som skal legges til grunn form tollkningen, bygger på universell preskriptivisme.

Å universialisere betyr å se saken fra den andres ståsted, og ikke bare fra sitt eget. I dette ligger det også et krav at normene som legges til grunn lar seg generalisere. Moralen kan derfor ikke fange opp alle preferanser, da private, personlige ønsker ikke er generaliserbare og dermed ikke oppfyller universialiseringskravet, som igjen er en forutsening for offentlighetskravet.  Å universilisere vil hos Hare si følgende:

1.      At numeriske forskjeller er irrelevante

2.      At man setter seg i den andres sted

3.      At like stekre preferanser teller likt

Å preskrive noe betyr å anbefale eller foreskrive enkelte handlinger fremfor andre, og er dermed nært forbundet med våre preferanser. Moralske normer må derfor ses på som et uttrykk for preferanse. Innenfor regelutilitarismen finnes det en retning som kalles preferanseutilitarisme, hvor handlingens godhet/riktighet vurderes ved å legge til grunn de berørte parters preferanser og interesser istedenfor lykkeoppfyllelse. Å innføre preferanseoppfyllelse i stede for nytelse eller velferd som gode, har den fordel at man unngår snevre og kontroversielle bestemmelser av det gode.

Universell preskriptivisme er ut i fra dette det Richard Hare kaller det ”gylden- regel – prinsipp”;

”Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg” eller ”Du skal elske din neste som deg selv”

Den gyldne regel sier at vi i moralske spørsmål ikke kan sette oss selv i en særstilling, men at våre interesser må stå på lik linjens med motparten og alle andre berørte parter.

Ingen har tid eller ressurser til å kontinuerlig vurdere alle alternativene for å avgjøre hva som vil maksimere det gode. Hare skiller derfor mellom to forskjellige former eller normer for etisk tenking:

Nivå 1:            Generelle regler, regler som er internalisert gjennom oppdragelse og som skaper holdninger som gjør at vi reagerer på handlinger og holdninger. På nivå 1 begrunner vi våre handlinger på tradisjonelt regelutilitaristisk vis.

Nivå 2:            Forutsetter ikke moralske intuisjoner. Forsøker å komme frem til de beste løsninger i moralske konflikter uten å fortusette, ta for gitt, moralske intuisjoner og regler. På nivå 2 skal jeg forsøke uparitisk å komme frem til den beste løsninge, alle berørte parters interesser eller preferanser tatt i betraktning.

5. Nyaristotelismen (dydsettikk)

Den nyaristoteliske dydsettikk er teleologisk. Den tar utgangspunkt i mennesket og visse antagelser om menneskets og menneskelivets mål.

Etisk gode er:

”de handlinger og holdninger (dyder) som fremmer menneskelivets mål”

Dette vil si at selve begrunnelsesmåten i den humane teleologien er den samme som i konsekvensialistisk etikk. Man begrunner at X (en dyd, en handling) har etisk verdi ved å henvise til den ikke – etiske verdi som X fremmer.

For en rent konsekvensialistisk teori er en handling eller handlingstype bare et middel til å fremme gode virkninger, og det er et eksternt forhold mellom middel og mål. I den teleologiske dydsetikken er dydene ikke bare midler til mål, men en del av det gode liv som de fremmer. Dydene har derfor også egenverdi.

Hva en tid og et samfunn betrakter som dyder er betinget av hva tiden og samfunnet bevisst eller ubevisst betrater som menneskets og menneskelivets mål. I et militærisk samfunn vil man legge vekt på andre dyder enn i et åpent, diskuterende demokrati.

Dyd er knyttet til samfunnsmessig rolle og oppgave. Rollene definerer dydenes innhold. At han har dyd vil si at han er i stand til å fylle rollen. Rollene og dermed også dydene er rangordnet. Å ha dyd vil altså ikke bare si at man er i stand til å gjøre det de enkelte rollene fordrer, det betyr også at man er i stand til å rangordne dem.

Klassiske dyder er; mot, måtehold, rettskaffenhet, visdom, tro, håp, kjærlighet, ydmykhet, flik, ordholdhet (holde det man lover, ærlighet og målretthet.

Moralske dyder er generelle egenskaper og karaktertrekk. Mot er bra for en kriger, men også for en politiker eller en politibetjent. At de moralske dydene er karaktertrekk og ikke tekniske ferdigheter betyr at vi har nytte av dem i forskjellige virksomheter og situasjoner. De moralske dydene synes å henge sammen, utgjøre et hele. En dyd er neppe mye verdt uten de andre. De mest grunnleggende dydene synes å gjøre et knippe, et felt som hører sammen. Og i antikken var dette; mot, måtehold, rettskaffenhet og visdom.

Å ha en dyd innebærer ikke at man er flink til en bestem virksomhet. Dyder er karaktertrekk som påvirker vår bruk av de ferdigheter og forutsetninger vi har. Dydene er egenskaper av høyere orden i den forstand at de påvirker, kontrollerer vår bruk av de evner og ferdigheter vi har. Dydene disponerer oss for å velge på bestemte måter. Aristoles mener at dydene disponerer oss i ulike situasjoner for å velge den handling som ”den vise ville ha valgt”. Dyd er hverken fornuft eller følelse, men en holdning etablert ved fornuftige valg som gir oss selvkontroll. Dydene gjør oss i stand til å søke det gode. De er forutsetninger i den stadige søken etter det gode liv.

Interne og eksterne goder.

Eksterne goder                  - De goder en praksis kan brukes til å frembringe

Interne goder                      - De goder vi kan frembringe gjennom en bestemt praksis.

Standarder eller normer innføres her ikke via en diskurs som i diskursetikken, eller en kontrakt som i de kontrakteriske teorier, men via en praksis. Ved en praksis etableres visse felles standarder.

David Hume

David Hume kritiserer de etiske teoriene av særlig to grunner;

1.      Moralens grunnlag er ikke fornuft, men følelser.

2.      Det må skilles mellom naturlige og kunstige dyder

Men selv om følelsene er kilden til våre moralske vurderinger, og til våre vurderende dyder generelt, spiller fornuften også en viktig, om en underordnet rolle. Foruften – og erfaringen – korrigerer våre følelser indirekte ved å hente frem relevante kjensgjerninger. Videre påpeker Hume at det ikke er atferden vi reagerer emosjonelt på, men det vi tolker atferden som et uttrykk for, nemelig motivet eller holdningen.

Kunstige dyder er først og fremst rettferdighet og ordholdenhet (evnen til å holde inngåtte løfter). Dydene kalles kunstige fordi de er nødvendige, menneskelige ”oppfinnelser” i en situasjon hvor våre naturlige tilskyndelser til gode handlinger ikke strekker til.