Utgangspunktet for tradisjonell moral er at det ikke finnes noen instans (myndighet) i moralske spørsmål. Alle mennesker har en formening om hva som er rett og galt, godt og ondt, men begrepene og normene vi legger til grunn er sjelden eller aldri klart og detaljert formulert. Bygger opprinnelig på det sokratiske utgangspunkt.

Egoisme og altruisme

Socrates, Platon og Aristotles begrunnet sine standpunkt ut i fra ”egoisme”, og argumenterer med at ”det er til mitt eget beste å handle moralsk”. Dette fordi dyd og rett handling fører til lykke, dvs. gunstige virkninger på sjelen min. Det skilles her mellom:

1.Psykologisk egoisme;  - Menneskets faktiske motivasjoner

Psykologisk egoisme bygger på at våre frivillige handlinger alltid styres av våre egne interesser, ønsker og motiver. Vi styres av ønske av å oppnå en egen fordel.

2. Etisk egoisme;  - Hvordan vi bør handle       

Etisk egoisme bygger på at den beste måten å fremme felles goder på, er å følge egeninteressen (jf. Adam Smiths usynelige hånd). Ved å strebe etter å oppfylle sine egne interesser vil den enkelte, ofte bedre kunne fremme samfunnets interesse enn om den enkelte bevisst skulle prøve å fremme fellesskapets interesser. Det er derfor vår plikt å arbeide først og fremst for å oppfylle egeninteressen.

Det motsatte av etisk egoisme er altruisme. Mens egoistene setter seg selv først, setter altruisten andre først. Altruistiske disposisjoner (”å ofre seg for andre”) synes å være like dypt fundert i menneskesinnet som egosistiske, og kommer til syne gjennom utsagn av typen; ”Dyden er sin egen belønning” og ”Hva hjelper det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel”.

Deres utgangspunkt er:

-         Moral er visse retningslinjer for det gode liv og hviler i stor grad på vår sympatifølelse; - evnen til å lide med den som lider, glede seg med den som gleder seg.

Kritikerne av altruismen hevder at denne uselviske standpunktet er til skade for det enkelte individ. Nietzsche sier at den eneste grunnen vi oppmuntrer uselviskhet er fordi vi selv har fordeler av at den andre er uselvsk. Rosen er m.a.o. selvisk motivert. En som virkelig er uselvisk motivert, ville anbefale den uselviske til å tenke mer på sin egen fordel, og motarbeide den andres tendenser i retning av uselviskhet. Det foreligger derfor her et  grunnleggende motsigelse i alturismen; ”motivene til den uselviske moral står i motsetning til dens prinsipp”.

Konklusjon;

En almen etikk kan neppe gjøre mer enn å ta utgangspunkt i en eller annen versjon av likhets- eller upartiskhetsprinsippet, for så å åpne for mulig ”avvik” fra likhetsprinsippet i egoistisk eller altruistisk retning. Er jeg egoistisk motivert, kan det føre til at jeg gjør mindre enn plikten, er jeg altruistisk motivert, kan det disponere meg til å gjøre mer enn plikten.

Etiske idealer er ofte altruistiske, enkeltpersoner er gjennom historien holdt frem som forbilder (helgner, nødhjelpere, helter). Idealene synes å høre med til den livssynsmessige delen av moralen; - den delen ved moralen som gir den innhold og mening for meg.

Offentlighetskravet

For at det skal foreligge en moralsk retningslinje, må retningslinjen oppfylle offentlighets – kravet;

1.        Retningslinjen må kunne bekjentgjøres

2.        Retningslinjen bør være allment akseptert.

Sissela Bok sier offentlighetskravet spiller en viktig rolle for våre etiske overveielser, ved at vi legger til grunn en offentlighetprøve i tre trinn:

Trinn 1:           I en moralsk valgsituasjon vil man først foreta en appell til samvittigheten.

Ideen er at samvittigheten er en offentlig instans i oss, i den finner vi

internaliserte etiske og sosiale normer, idealer og forventninger.

Trinn 2:           Samvittigheten trenger imidlertid et korrektiv. Vi spør derfor venner, eldre eller

kolleger om råd, undersøker hva som er gjort i lignende situasjoner osv.

Trinn 3:           På det tredje trinnet kan man ikke lenger bare støtte seg til håndplukkede

personer, enhver kan komme til orde. Trinn tre er altså en offentlig debatt i

vanlig forstand, og benyttes i de ”store spørsmål” på et gruppenivå.

Trinn 1 blir også kalt ”samvittighetsprøven” og er i aller høyeste grad en offentligehets -prøve, da samvittigheten vår gir oss en følelse av å ”bli sett” selv om ingen er tilstede. Samvittigheten fungerer som en rent intuitiv moralsk dommer.