Lederskap er ikke det samme som autoritet, selv om en leder kan besitte autoritet, og en autoritet kan være leder. Autoritetsbegrepet er imidlertid like omstridt som lederskapsbegrepet, selv om mesteparten av tenkningen omkring dette begrepet har sitt utspring i Max Webers arbeid.

Weber (1947) knyttet autoritet til legitimitet. Han hevdet at folk adlyder autoriteten frivillig bare fordi de tror den er legitim. Mister autoriteten sin legitimitet, vil folk slutte å adlyde vedkommende. Dette var i hvert fall Webers klare oppfatning.

Weber (1947) skjelnet mellom tre hovedformer for autoritet:

1. Tradisjonell: Vi overholder en bestemt skikk eller adlyder en bestemt embetsperson fordi våre forfedre gjorde det

2. Legal og rasjonell: Vi adlyder personer som innehar bestemte stillinger, f.eks. rektor, fordi vi tror de har rett til å fatte beslutninger, en rett som er basert på forutsetningen om at systemet fungerer best på den måten.

3. Karismatisk: Vi adlyder en bestemt person på grunn av en «ualminnelig og ekstraordinær hengivenhet fra en gruppe tilhengere overfor en persons hellighet eller heroiske styrke eller mønstergyldighet, og den ordenen som personen har åpenbart eller skapt».

Begrepene legitimitet og frivillig lydighet antyder at det er sterke forbindelser mellom autoritet og lederskap. En leder kan ikke lede uten legitimitet, og lydigheten overfor lederen er i hovedsak frivillig. Likevel er det viktige forskjeller mellom autoritet og lederskap. Autoritet refererer til fenomenet frivillig lydighet, inklusive mange tilfeller som faller utenfor lederskapsbegrepet. Gardner (1989) sier det slik:

«Parkometervakten har autoritet, men er ikke nødvendigvis en leder».

I motsetning til autoritets begrepet, er det mulighet å sette et likhetstegn mellom makt og lederskap. Lederskap forutsetter makt, da spesielt uformell makt.