Den klassiske perioden strekker seg fra 1776 til 1890 år e.Kr., og de viktigste økonomene var denne tiden er:
- Adam Smith
- David Ricardo
- John Stuart Mill
- Jean Bartiste Say
- Karl Marx
Disse hadde en rekke fellestrekk, og skilte seg vesentlig fra tidligere økonomer. Den mest fremtredende forskjellen er deres tro på de frie markedskreftene, og de trodde på uregulerte markedene med størst mulig frihet (laissez faire). Dette skulle føre til mest mulig effektiv økonomi og de beste prisene både for forbrukerne og produsentene.
Adam Smith ( f. 1723 )
Adam Smiths bidrag til den økonomiske tenkningen er omfattende, og mer enn noen annen av hans tids økonomer så han de sentrale kreftene som påvirker markeds-økonomien og hvordan de konkurrerende markeder fungerer. Hans økonomiske tenkning var imidlertid farget av hans interesse av moralfilosofi, og er ikke uten svakheter. Smith forvirret både seg selv og generasjoner av økonomer ved å mislykkes i å finne gode teorier for relative priser, det generelle prisnivået og endringer i velferden. Når det gjelder hans verditeori var han tydlig forvirret, men klarte likevel å formulere et grunnlag som bl.a. David Ricardo bygget videre på.
Smith så at markedet ofte mislykktes i å frembringe de ideelle sosiale forhold, men hevdet samtidig at statlig innblanding fikk større negative følger enn om markeds-kreftene fikk fritt spillerom. De frie markeds-kreftene uten statlig innblanding ville ifølge Smith føre til naturlige priser og en optimal fordeling av ressursene slik at forbrukerne får de produktene de etterspør til den lavest mulig pris. Han mente at siden kapetalistene hadde profittmaksimering som sitt overordnede mål ville fri konkurranse mellom dem ville føre til stabile priser og -overskudd. Skulle fortjenesten bevege seg over det normale i en næring eller handelsområde vil nye investorer oppsøke markedet og den økte konkurransen ville sørge for at prisene og fortjenesten ble presset nedover til et stabilt nivå. Dette ressonemanget blir idag kalt teorien om den «usynelige hånd».
Det som har størst nytteverdi (f.eks. vann) har ofte liten bytteverdi, og det som har stor bytteverdi (f.eks. diamanter) har ofte liten eller ingen nytteverdi påpekte Smith. Han mente derfor at varens bytteverdien bestemmes av prisen på den varen man kan få i bytte.
Smith mente at relative priser (gjennomsnitts prisen) ble bestemt av produksjons-kostnadene, men at markedsprisen (korttids-prisen) ble bestemt av tilbudet og etterspørs-elen. Den naturlige prisen (langtidsprisen) ble i følge Smith bestemt av produksjons-kostnadene. Han forsøkte å konstruere en arbeidsverditeori for å forklare relative priser (naturlige priser), men ente opp med en produksjonskostnadsteori:
Naturlig pris på arbeid
+ Naturlig pris på kapital
+ Naturlig pris på jord
= Naturlig pris
David Ricardo (1772 - 1823)
David Ricardo regnes for teoretikerne av teoretikerne. Inntil Ricardos «Prinsipper for politisk økonomi og skattelegging» kom i 1817, hadde Adam Smiths «Nasjonens rikdom» ( 1776 ) dominert den økonomiske tenkingen.
Adam Smiths produksjonsverditeori fant Ricardo som utilfredstillende på flere områder. De fleste verditeorier gjør et forsøk på å forklare kreftene som bestemmer de relative prisene på et bestemt tidspunkt. I følge Ricardo var hovedproblemet med en verditeori å forklare de økonomiske kreftene som forårsaket endringer i de relative prisene over tid.
Ricardo mente at et produkts verdi er avhengig av mengden av arbeid som er nødvendig for å produsere det, ikke av lønningene betalt for arbeidet. I motsetning til Smith, som så liten sammenheng mellom nytteverdi og bytteverdi, holder Ricardo på at nytteverdien er essensiell for eksistensen av bytteverdien, skjønt ikke dens mål. I moderne termonologi kan vi si at før en vare vil ha en positiv pris på markedet, må det eksistere etterspørsel etter varen, men etterspørselen er ikke målet for prisen.
Hva bestemmer prisen på en vare ?
Prisen på en vare blir besemt av deres skjeldenhet og mengden av arbeid som behøves for å produsere dem. Noen varer har en pris av deres skjeldenhet alene. Dette er varer som ikke uten videre lar seg reprodusere f.eks. skjeldne bilder, bøker, mynter o.l.
Ricardo utelukker imidlertid de skjeldne varer i sin arbeidsverditeori, fordi de utgjør en liten del av de varene som blir solgt på markedet.
Som tidligere nevnt er «arbeid nedlagt» i produkte den viktigste enkeltfaktoren som bestemmer de relative prisene på lang sikt. Ricardo menta at for å finne den langsiktige prisen, måtte vi først finne ut hvor mye arbeid som er nedlagt i produktet, regnet i klokke-timer. Det betyr at alle «input», dvs. produk-sjonsfaktorene; kapital, råvarer og direkte arbeid, må gjøres om til en arbeidsverdi som kan måles i antall timer, før det er mulig å finne «output», dvs. produktets arbeidsverdi, som igjen danner grunnlaget for de langsiktige prisene.
Eksempel.
La oss si at en bedrift har en produksjons-kapasitet på 20 enheter pr. dag. Får å kunne produsere denne varen trenger de en maskin som har en levetid på 1 år. Maskinens pris tilsvarer 36.000 arbeidstimer. Fordeler vi disse arbeidstimene på 360 arbeidsdager i året, som er maskinens levetid, finner vi at maskinen må avskrives med 100 timer pr. dag. M.a.o. maskinen blir forbrukt med 100 arbeidstimer pr. dag den er i bruk. I tillegg trenger bedriften en rekke råvarer for å kunne produsere disse 20 enhetene. Regnet om i arbeidstimer, tilsvarer råvarene som trengs for å produsere 20 enheter 50 arbeidstimer. Dessuten vil bedriften måtte nedlegge direkte arbeid for å produsere disse 20 enhetene. La oss si at det direkte arbeide utgjør 50 arbeidstimer.
Vi kan da sette opp følgende modell:
Ricardo mente i motsetning til Adam Smith, at nytteverdien var nødvendig for eksistensen av bytteverdi. Ricardos arbeidsverditeori var kun utviklet reproduksjonsbare produkter under markedsforhold av fullekommen konkurranse.
Karl Marx
Bytteverdi
Marx mente at alle varer har en bruksverdi og en bytteverdi. Han hevdet at selv om en vare kan ha en høy bruksverdi (f.eks. vann), er det varens bytteverdi som bestemmer prisen.
Det eneste to varer som byttes har felles er det arbeidet som har gått med på å produsere dem. Marx sier derfor at alle varene har en felles substans - arbeidskraften. Arbeidskraften er den eneste sosiale kostnaden man har ved produksjon av en handelsvare.
Arbeidskraftens verdi kan imidlertid ikke måles i lønnsstørrelser, men i forskjellene på det fysiske resultatet. Dette fordi like arbeidstimer kan gi forskjellige resultat, da grobunnens kvaliteter varierer.
Marx sin verditeori en arbeidsverditeori.
Marx utviklet en verdi/pristeori, som egentlig er et analytisk verktøy for å forstå de sammensatte funksjonene i markeds-økonomien.
Marx hevdet at det foregikk en enkel sirkulasjon av varer i markedet. Et markedsbytte, hvor man «selger for å kjøpe». Han mente at bytteverdien (prisen) av de varene som ble byttet (solgt/kjøpt) alltid ville representere like store verdier.
Dette kan illustreres slik:
Bytteverdi vare 1 = Bytteverdi vare 2
(10 Brød = 1 Skjorte)
Det er imidlertid uhensiktig for bakeren å gå til skredderen å kjøpe en skjorte, og betale han med 10 brød. Skreddern trenger ikke 10 brød, selv om verdien av brødene tilsvarer verdien av en skjorte. Det skredderen trenger er penger som han kan betale lønnen til svennen med. Bakeren må derfor først selge brødene sine til dem som trenger dem, og få betalt i form av penger som han kan betale skredderen med. Som vi ser har pengene i seg selv ingen verdi. Pengene er kun et sirkulasjonsmiddell, påpekte Marx. Pengene er kun et «bevis» på hvor stor arbeidsverdi f.eks. en10 krone seddelen representerer. F.eks.;
Men hva er det som bestemmer at ;
1 brød = 1 krone ?
For å svare på dette spørsmålet tar Marx utgangspunkt i Ricardos arbeidsverditeori, og sier at den relative(langsiktige) brødprisen vil være avhengig av hvor mye arbeid som er lagt ned for å produsere dette brødet, og markedsverdien av dette arbeidet.
Verdien av arbeidet vil være avhengig av størrelsen på lønnen, og arbeidernes produktivitet. Siden arbeidernes arbeidskraft er en vare som man kjøpe og selge fritt, vil lønnen de får for sitt arbeid bli bestemt av tilbudet og etterspørselen. Han beregner forskjellen mellom den reelle og den nominelle lønn ut fra prisen på andre varer. I likhet med varer har enhver arbeidskraft en bruksverdi og en bytteverdi.
Arbeidskraftens bruksverdi ligger i arbeidernes evne til å skape verdier. Denne egenskapen vil være avhengig av arbeidernes fysiske forutsetninger, utdannelse og erfaringer. Bytteverdien er den lønnen kapitalisten er villig til å betale for arbeidskraftens bruksverdi. Arbeid er med andre ord en aktivitet, en prosess som ikke i seg selv har noen bytteverdi, men det kan skapes en bytteverdi gjennom arbeidet.
Oppsumering; Marx arbeidsverditeori går i korthet ut på at arbeidet er opphavet til økonomisk verdi. Det er mengden av det arbeidet arbeideren har lagt ned gjennom sin bearbeidelse av råmateriale, og arbeidskraftens skjeldenhet/ effektivitet som avgjør hvilken lønn han får. Arbeidet er også det riktige verdimålet på en vare, mener Marx. Den pris en var oppnår på markedet, er avhengig av tilbudet og etterspørselen. Men Marx skjeldner mellom markeds-prisen fra den «virkelige verdien». Hvordan finner vi den ? Svaret er igjen arbeid, sier Marx, og henviser til Adam Smith. Verdien av en vare, sier Smith, er avhengig av den arbeidsinnsatsen en person er villig til å gjøre for å få tak i den. Arbeidet er «den eneste endelige og virkelige målestokk som enhver vares verdi alltid og overalt kan bedømmes og sammenlignes ut fra. Det er varens virkelige pris».
Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. 