Mikrosystemet omgis av offentlighetssystemet, og omfatter alle grupper som har interesse i og/eller påvirker bedriften eller andre enheter i mikrosystemet.

For å unngå at en av disse gruppene vil påvirke bedriften i negativ retning, er det påkrevd at enhver bedrift også utarbeide markedsplaner som retter seg inn på dette systemet og ikke bare på mikrosystemet.

De viktigste aktørene i denne delen av markedssystemet er:

Interne interessegrupper

I enhver organisasjon vil det finnes en rekke interne interessegrupper som har makt og innflytelse. F.eks. fagforeninger, bedrifts-forsamlingen, styret, divisjoner, avdelinger, arbeidsgrupper, uoffisielle grupper, mellomledere o.l. Alle har interesser som de ønsker å forsvare mot forandringer og tiltak som ikke gavner deres interesser og behov. Motstand fra disse gruppene kan stanse ethvert prosjekt og prosess.

Interesseorganisasjoner

Det vil imidlertid ikke bare være interne grupperinger som vil ha interesse av å påvirke bedriften eller beslutningen i en eller annen retning. Det vil finnes minst like mange eksterne grupperinger. F.eks. er interesseorganisasjonenes makt og innflytelse i dagens samfunn betydelig, og en aktør i markedsystemet som må tas på alvor. Med interesseorganisasjoner mener vi organisasjoner og foreninger som er opprettet for å beskytte interessene til medlemmene sine, og som ikke er opprettet av det offentlige.

Ingen land i verden har flere interesseorganisasjoner pr. innbygger enn Norge. I 1993 fantes det omkring 2400 frivillige organisasjoner i Norge, med en gjennomsnittlig medlemsmasse på 10.000 medlemmer pr. organisasjon. Av de landsomfattende organisasjonene var omtrent 60% arbeids- og næringsorganisasjoner, og disse hadde ca. 1900 representanter i offentlig oppnevnte råd og utvalg.

For å kunne forsvare og fremme sine medlemmers interesser og behov, har interesseorganisasjonene kontakt og ofte et nært samarbeid med forvaltningen på alle nivåer. Det er i dag nærmest umulig å sette i verk politiske tiltak uten støtte fra berørte interesseorganisasjoner, noe som har sammenheng med at organisasjonene både kan hjelpe og hindre politikerne og forvaltningen i å nå sine mål. Gjennom utvalg, komiteer, råd, forhandlinger, høringer og delegasjoner deltar de frivillige organisasjonene i de politiske mikroorganisasjonene, hvor de er med på å påvirke og bestemme hvem som skal delta i prosessen, hvilke problemer som skal tas opp, hvordan de skal løses og hvilke beslutningsmuligheter det skal ses på. Dette gir organisasjonene makt og innflytelse på offentlig politikk, og gjør det umulig å studere forvaltningen eller predikere deres fremtidige atferd uten å se den i sammenheng med "organisasjonslivet". Men organisasjonenes makt er ikke kun begrenset til å gjelde offentlig sektor hvor de har muligheten til å påvirke bedriftens politiske rammebetingelser. De har også en rekke sanksjonsmuligheter som de kan sette direkte inn mot bedriften for å tvinge i gjennom deres standpunkt. F.eks. streik/lockout, boikott, demonstrasjoner, blokkader, og negativ omtale på pressekonferanser og i egne medlemsblader.

For en markedsforsker gjelder det derfor å kartlegge hvilke interesseorganisasjonen som kan ha interesse av å påvirke forskningsprosjektets problemstilling, deres innflytelse, standpunkt og sannsynlig reaksjon.

Statsforvaltningen

Forvaltningens mål er å iverksette de mål og vedtak som de folkevalgte stiller opp gjennom Stortinget. Det øverste forvaltningsnivået er statsforvaltningen som består av en sentral og en lokal del. Sentralforvaltningen ledes av Regjeringen, et kollegium bestående av 12 statsråder, som i gjennom maktfordelingsprinsippet er gitt den utøvende makt i Norge. Selv om Kongen er forvaltningens øverste leder, regnes statsministeren som den virkelige lederen. Sentralforvaltningen omfatter foruten regjeringen, en rekke fagdepartementer og en rekke ytre sentraladministrative enheter som administrativt hører under et av fagdepartementene. De ytre sentraladministrative enhetene har myndighet til å treffe beslutninger på faglig begrensede områder, og går under ulike betegnelser som direktorat, verk, styre, råd etc. Felles for dem alle er at de handler på vegne av staten, og at de vanligvis har hele landet som myndighets- eller arbeidsområde. Den statlige lokale forvaltningen utøves gjennom svært uensartede administrasjonsordninger.

Alle nivåene i statsforvaltningen er hierarkisk oppbygget, og alle forvaltningsorganene hører administrativt inn under ett departement som ledes av en statsråd. Siden alle vedtak Stortinget eller regjeringen fatter blir overlatt ett departement, har departementene en helt sentral funksjon ved å skulle integrere det politiske systemet og de politiske beslutningene med det administrative forvaltningsapparatet.

Den ytre sentraladministrasjonen er en svært uensartet gruppe. Denne delen av forvaltningen kan deles i to hovedgrupper; det frittstående embetsverket (direktorater o.l.) og kollegiale organer uten et embetsverk (råd, nemnder og utvalg). At institusjonen er frittstående, betyr at de treffer avgjørelser og/eller fremmer forslag i eget navn, og ikke på vegne av statsråden som en del av et departement. Oppbygningen at det frittstående embetsverket i Norge, er et forsøk fra statens side å få til en vertikal integrasjon av den politiske styringen i Norge slik at Departementene ikke sitter på all utøvende og kontrollerende makt. Det frittstående embetsverkene utøver vanligvis sin myndighet innenfor mer eller mindre detaljerte retningslinjer gitt eller godkjent av et departement. Hovedmassen av deres daglige arbeid har et faglig - teknisk preg, og gjelder hovedsakelig løpende og konkrete saker. I enkelte tilfeller er de også gitt myndighet til selv å utrede offentligrettslig regelverk. På grunn av den innsikt de får på sine forvaltningsområder, trekker departementene dem også ofte inn i sitt arbeid. De har i praksis ofte en betydelig innflytelse på utviklingen av den offentlige politikken.

Foruten det frittstående embetsverket, finnes det omkring 750 kollegiale organer som ikke har noe embetsverk under seg, bortsett fra små sekretariater. Disse kollegiale organene har forskjellige funksjoner, og går under ulike navn som nemnder, råd, faste utvalg o.l. De fleste av dem er sakkyndige organer som gir råd til departementene innenfor bestemte fagområder. Flere av dem er tillagt tilsyns- eller kontrollfunksjoner. En del av de kollegiale organene er gitt kompetanse til å avgjøre saker som forelegges dem, f.eks. markedsrådet og barneverns- nemda. Det kan gjelde myndighet til å avgjøre tvister mellom private, myndighet til å fordele offentlige tilskott eller gi bevilinger, sertifikater, lisenser o.l.

Fylkeskommunen

Fylkeskommunen er vårt nest laveste forvaltningnivå. Fylkeskommunen ledes av fylkestinget som velges gjennom frie valg hvert fjerde år. Fylkeskommunens oppgave er å fungere som et bindeledd mellom staten og kommunene, eller mellom forvaltningen på nasjonalt nivå og forvaltningen på kommunalt/lokalt nivå. Fylkeskommunene er sidestilt, og ikke overordnet organ for kommunene. Fylkeskommunenes ansvar omfatter produksjon og planlegging av forskjellige fellesgoder, f.eks. kultur, helse, sosialomsorg, næringsutvikling, videregående skoler og samferdsel.

Etter at den nye loven om kommuner og fylkeskommuner ble vedtatt i 1992, hvor det åpnes for at fylkestinget med 2/3 - flertall kan innføre parlamentarisk styringsform, praktiserer ikke alle fylkeskommunene den samme organisasjonsformen. Ser vi på den fylkeskommunale parlamentarismen, som først og fremst praktiseres i Oslo, kan vi si at det viktigste forskjellen er at det øverste administrative lederansvaret i denne modellen blir overført fra fylkesrådmannen til et kollegialt organ (fylkesrådet). Samtidig som ordningen med administrasjonssjef (fylkesrådmannen) og fylkesutvalg faller bort. I motsetning til det som gjelder ved valg til fylkesutvalg og fylkeskommunale nemnder, blir fylkesrådet valgt ved flertallsvalg, samtidig som det er anledning for fylkestinget å stille mistillitsforslag mot de enkelte fylkesrådene eller hele fylkesrådet. Fylkesrådet fungerer m.a.o. som en slags fylkesregjering, hvor hvert råd for ansvaret for hvert sitt fagfelt (samferdsel, helse, osv).

Kommunalforvaltningen

Det laveste forvaltningsnivået i Norge er kommunesektoren, men en stor del av den offentlige forvaltningen skjer på dette nivået. Få land har så mange kommuner pr. innbygger som Norge. Vi kan derfor si at Norge, med sine 435 kommuner, er et kommunalisert samfunn, i betydningen av at samfunnet er preget av kommunal virksomhet. Kommunene produserer og iverksetter offentlige tjenester, samtidig som de er et fullverdig politisk administrativt nivå. Selv om kommunene og fylkeskommunene baserer sin virksomhet på avledet statsmakt, er de likevel rettssubjekt, og ikke en del av den hierarkisk oppbygde statlige forvaltning. Det er derfor ingen direkte kommandolinjer verken fra regjeringen eller Stortinget til kommunene, selv om staten kan styre kommunene gjennom økonomiske virkemidler, påbud og kontroll.

Årsaken til at det er viktig for markedsførere og markedsforskere å kartlegge de delene av forvaltningen som har hele eller deler av problemområdet som sitt arbeidsfelt, skyldes at forvaltningen i stor grad bestemmer bedriftens rammebetingelser. Gjennom offentligrettslige vedtak ( forbud, påbud og forskjellige former for tilatelser, forskrifter, vedtekter o.l.), økonomiske virkemidler (finanspolitiske- og kredittpolitiske tiltak, støtteordninger, skatter, avgifter, toll o.l.), informasjon, utdanning, opplæring og autoritær atferd kan de skape nye trusler og muligheter i markedet. De kan styre etterspørselen og hindre bedriften i å nå sine mål eller legger forholdene til rette slik at det blir lettere å nå dem.

Massemedia

Massemedia er en viktig aktør i offentlighetsystemet. Dette fordi de har stor makt og påvirkningskraft i dagens informasjonssamfunn. Ja, enkelte går så langt som å kalle media for den "fjerde statsmakt". Eller rettere sagt; "den påvirkende makt".

I følge grunnloven skal makten i Norge fordeles mellom tre "statsmakter". Den lovgivende- og bevilgende makt er gitt til de folkevalgte på Stortinget. De har derfor enerett på å lage lover og bevilge penger til forvaltningen. Den utøvende makt er lagt til Regjeringen. Regjeringens oppgave er derfor å følge de vedtak og retningslinjene som Stortinget gir. Den dømmende makt er i Grunnloven lagt til domstolene. Høyesterett avgjørelser kan ikke overprøves, og alle Høyesterettsdommerne er utnevnt på livstid. Verken Stortinget eller Regjeringen kan avskaffe domstolene, eller avskjedige de utnevnte dommerne. Domstolene er derfor helt uavhengig det politiske miljøet, og deres primære oppgave er å sørge for at de lover og regler Stortinget vedtar blir fulgt. De fører kontroll med forvaltningen, tolke lover og passer på at den lovgivende- og utøvende makt ikke krenker borgerrettigheter. I følge dette maktfordelingsprinsippet har massemedia ingen lovfestet makt. Når vi allikevel omtaler massemedia som den "fjerde statsmakt" skyldes dette:

• Massemedia setter "dagsorden". Publikum får kun høre om det massemedia tar opp, de fungerer derfor som "portvoktere" og et informasjonsfilter mellom informasjonprodusentene og publikum. Et faktum som det er viktig at vi har i bakhode som markedsforsker. Er manglende medieinteresse årsaken til at problemet du prøver å løse? Eller er årsaken for stor og negativ medieinteresse ? Hvordan har media behandlet konkurrentene ? Hvordan kommer media til å reagere på bedriftens planer hvis forskningsprosjektet viser at planene er realiserbare ? osv.

• Massemedia bestemmer vinklingen. Foruten å bestemme hva som skal tas opp, bestemmer de måten informasjonen blir presentert.

• Massemedia - den påvirkende makt. Siden massemediene setter dagsorden og bestemmer hvordan budskapet skal vinkles, har de stor påvirkningskraft. Tar massemedia massivt standpunkt i en viss retning i en sak, vil folk lett tro at det står en bred opion bak standpunktet. Siden folk er redde for å bli "stående alene" med sine synspunkt, har de en tendens til å følge det de tror er majoriteten syn ("bandwagon - effekten"). At ferske undersøkelser viser at en gjennomsnittsnordmann lar seg eksponere for ulike massemedier 6 timer pr. dag, bekrefter bare dette faktum (massemedia har blitt en viktig faktor i sosialiseringsprosess). Massemedia har derfor stor påvirkningskraft på både politikere, myndighetene, næringslivet og publikum generelt.

Rettslige håndhevningsorganer.

Rettsvesenet, også kalt det formaliserte normsystemet, er en annen nøkkelaktør i offentlighetssystemet. Gjennom grunnlovens maktfordelingsprinsipp har domstolene fått den dømmende makt. Det vil si en eksklusiv rett til å avgjøre hva som er rett og galt. For å avlaste domstolene har Stortinget i stadig større grad begynt å delegert hånhevningsmyndighet til ulike forvaltningsorganer og frivillige organisasjoner. Avgjørelser som er fattet av slike organer kan normalt ankes eller overprøves for de alminnelige domstolene. I tillegg har ulike bransjeorganisasjoner o.l. opprettet ulike frivillige håndhevningsorganer som har som mål å opprettholde en viss selvjustis i bransjen, og sørge for sunne konkurranseforhold. Vi må derfor skille mellom rettslige- og utenomrettslige håndhevningsorganer. De rettslige håndhevningsorganene kan avsi rettslig bindende avgjørelser, det kan ikke de utenomrettslige.

Noen viktige utenomrettslige håndhevningsorganer er Konkurranseutvalget, Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget. Konkurranseutvalget er et rådgivende organ som hovedsakelig tar seg av saker som angår konkurranseforholdet mellom næringsdrivende. Forbrukerrådet et i motsetning til Konkurranseutvalget et utenomrettslig organ som skal beskytte forbrukerne. I tvistesaker er det også mulig å bringe saken inn for Forbrukertvistutvalget. Et frivillig meklingsutvalg som treffer sine avgjørelser med alminnelig flertall. Ved siden av de ovenfor nevnte konfliktløsningsorganene er det opprettet en rekke bransjeråd som treffer avgjørelser i klagesaker mot medlemmer i bransjen.

Noen viktige rettslige håndhevningsorganer utenom de alminnelige domstolene er:

• Forbrukerombudet
• Markedsrådet
• Konkurransetilsynet
• Statens pristilsyn
• Datatilsynet

Forbrukerombudet er forbrukernes venn, og er kanskje det organet som i størst utstrekning er opptatt av beskyttelse av forbrukerne. De har et fast sekretariat som driver fortløpende granskningsvirksomhet av markedsføringsmetoder som er vanlige og som har stor praktisk betydning for forbrukerne, eller som er spesielt uheldige, sett fra forbrukernes synspunkt. Markedsrådet er en ren appellinstans hvor man kan anke Forbrukerombudet avgjørelser inn for. De tar ikke opp saker på eget initiativ. I likhet med Forbrukerombudet er Markedsrådets myndighet begrenset til å kun gjelde forbrukerbeskyttelse.

Konkurransetilsynet er et forvaltningsorgan som har som oppgave å kontrollere konkurransen i markedet. Oppgavene deres er spesifisert i konkl. § 2 - 2. Mener Konkurransetilsynet at vilkår, avtaler eller handlinger er i strid med Konkurranseloven eller pristiltaksloven kan de gjennom vedtak nedlegge forbud, påbud eller tillatelse på bestemte vilkår. De har også i enkelte tilfeller anledning til å gripe inn mot bedriftserverv (oppkjøp, fusjon, aksjekjøp o.l.). Statens pristilsyn er formelt en egen institusjon, består av ni distriktskontorer som ledes av Konkurransetilsynet. Statens pristilsyn har som oppgave å lede det lokale kontroll- og reguleringsarbeidet. Datatilsynet ble opprettet i 1980 og er et offentlig organ som skal ivareta det enkelte individs interesser i personvern ovenfor den bruk myndigheter, institusjoner, foreninger, bedrifter og enkeltpersoner gjør av personopplysninger. De er både konsesjonsgiver, ombud og kontrollør.

Foruten de ovennevnte forvaltningsorganene er domstolene de viktigste rettslige håndhevningsorganene. Avhengig av sakens art, kan enhver sak bringes inn for de alminnelige domstolene eller en særdomstol. De alminnelige domstolene består av en rekke domstoler som befinner seg på ulike hierarkiske nivåer. På det laveste nivået befinner forhørsretten/forliksrådet, deretter kommer herreds- og byretten og lagmannsretten. Øverst i pyramiden befinner høyesterett seg. Sakene de alminnelige domstolene behandler kan grupperes i:

• Sivile saker
• Straffe saker

Særdomstolene er opprettet for å ta seg av og behandle mer spesielle rettstvister. Av slike domstoler har vi f.eks arbeidsretten som avgjør arbeidstvister.

Årsaken til at de rettslige håndhevningsorganene kan være viktige undersøkelsesenheter ligger i at reaksjoner fra disse aktørene kan få dramatiske følger for virksomheten, og koste bedriften dyrt. En god markedsforsker passer derfor alltid på å sjekke hvilke aktører i det formaliserte normsystemet som har interesse i forskningsprosjektets problemområdet. Ved å kontakte disse aktørene kan man avdekke eventuelle trusler og finne mulige løsninger på et tidlig stadium, før noen skade er skjedd.

Finanskilder

Nesten alle bedrifter er avhengig av goodwill fra ulike finansieringskilder. For å kunne være konkurransedyktig i dagens marked kreves det ofte store grunninvesteringer, noe som krever mye likvide midler (kapital). Penger som de fleste bedrifter ikke har liggende som egenkapital. De er derfor avhengige av lån og kreditter fra banker, finansierings- og kredittinstitusjoner, leasingselskaper, forsikringsselskaper o.l. Det er lite hensikt å sjekke markedsmulighetene for et nytt produkt eller konsept, hvis det ikke er mulig å finansiere planene. Finansieringskildenes holdning/ tro til selskapet er derfor viktig. Har ikke finansieringskildene tro på bedriften eller prosjektet, har videre planlegging lite for seg. For bedrifter som er notert på børsen vil også vurderinger av hvordan børsen kommer til å reagere på planene være av stor betydning.