De vanligste segmenteringskriteriene er de demografiske kriteriene. I markedsføringslitteraturen brukes ordet demogrfi om målbare størrelser av en populasjon. FN`s avdeling for befolkningsstudier definerer begrepet slik:

"Demografi er det vitenskapelige studium av de kvantitative sider ved menneskelige populasjoner, særlig deres størrelse, sammensetning og utvikling"

Den svenske befolkningsstatistiker Hannes Hyrenius (1951) hevder at demografiens viktigste oppgave er:

"Å fremskaffe nødvendig og informativ statistikk og statistisk analyse samt annen opplysning om befolkningsfaktoren, og se til at de demografiske aspektene blir tatt hensyn til på alle sektorer av samfunnslivet der de bør tas hensyn til."

De mest brukte demografiske kriteriene er:

• Kjønn
• Alder
• Sivilstatus
• Hustype
• Husstandstørrelse
• Inntekt
• Utdannelse
• Stilling

Når man skal segmentere et marked etter demografi er det vanlig å ta utgangspunkt i en eller flere av følgende demografiske variabler; Kjønn, alder, inntekt, stilling, sivilstand, antall personer i husstanden, utdanning og hustype. I enkelte land brukes også variabler som rase, seksuell legning, religon og nasjonalitet. I Norge er det ikke lov å segmentere etter slike variabler.

Demografiske data er mye brukt i praktisk markedsføring fordi de er lett å samle inn, lett å bearbeide og forstå. Men det er også rettet kritikk mot bruk av demografiske variabler som segmenteringskriterier. Det hevdes at de kan bli for enkle som forklaringsvariabler. Ikke alle kvinner bruker sminke. Ikke alle personer i høye stillinger kjøper dyre biler, og personer i lavere stillinger kjøper ikke alltid billige biler.

Dersom en velger å bruke kjønn, bør det være fordi en forventer at en "marketing mix" rettet mot kvinner og en annen mot menn vil gi større salg enn en "marketing mix" rettet mot hele markedet. Tilsvarende for yngre og eldre, høy og lav inntekt, by og land osv. En kan selvsagt også kombinere segmenteringskriteriene, slik at en f.eks. får et segment som er homogent mht egenskapene "yngre kvinner med høy inntekt som bor i by". Sosiodemografiske variabler kan også kombineres på mer sofistikerte måter og knyttes opp til anerkjente teorier om forbrukeratferd. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har f.eks. påvist tydelige sammenhenger mellom forbrukernes kulturelle og økonomiske ressurser og forbruksmønstre.

De demografiske variablene sier ingenting om kjøpsmotivet. Ved mange kjøpsbeslutninger er det andre variabler som virker sterkere inn på kjøp og valg av vare enn de demografiske variablene. F eks. psykologiske variabler eller mer beslektede typer av forklaringsvariabler, som f.eks. AIO-variabler (Attitdes, Interests og Opinions) ("Livsstilskriterer").

Det er dokumentert gjennom forskning at slike variabler kan ha en sterkere sammenheng med kjøps- og bruksvaner enn rene demografiske data. Imidlertid vil ofte både demografiske og psykologiske kriterier komme "inn i bildet" når en kjøpsbeslutning skal tas. Demografiske data og psykologiske forhold kan dessuten være korrelerte og er det ofte.